Stemmene: forfedrene og krigerne, neandertalerne og fuglemenneskene, fuglemenneskene med bare bryst, jegerne og sirenene, den sørgende guttens hansker av silke.”
Fra SNØ og JEGER, NÅL og KNIV, Nordisk Partitur, FLUKT og FORVANDLING , KOREOGRAFISK POESI av Janne-Camilla Lyster, Tiden Forlag (2019)
Partituret SNØ OG JEGER, NÅL OG KNIV ble i min lesning og arbeidsprosess en viktig tekst, aktuell; hvilken verden overlater vi til våre barn, de som kommer etter oss? Teksten har et essensielt makroperspektiv; jeg leser inn hele tiden og historiens gang. Menneskenes/ menneskehetens trang og behov til å krige/ jakte, eller på individnivå, å såre/stikke/kjenne på makt, hige etter, behovet for plass; for sin kultur, for sin tradisjon, for hvordan makten ønsker å befeste seg, ruste seg opp, sove i rustning.
Tekstens siste linje: den sørgende guttens hansker av slike. Den unge vare gutten, hører stemmene til forfedrene og krigerne, det gjentagende meningsløse i historien. Han ser verden slik den er, vil ikke ta på den, men kan ikke annet enn å være i den. Spesifikt har det blitt et gestisk materiale plassert samme sted og retning i rommet som i åpningen.
Tekstens detalj, hansker av silke, gir en spesiell fornemmelse i hendene, som om de er fremmede for seg selv, numne, eller ikke vil komme i kontakt med det de tar i. Fingrene må sprike lett i det jeg strekker dem ned, som å forsøke å dyppe dem i noe uhørt, i tidens elv, eller er det aksene i kornåkeren, som nå stikker mer enn det føles som et grøde? Jeg velger i noen øyeblikk å ta inn blikket til publikum. Vi deler også en annen skjebne: Stemmene, som avsnittet begynner med, er sangen i åkeren fra partiturets første avsnitt,
men nå med en klang av moll.