“Besøker med fortvilelse ditt eget skjelett. søker slektskap bak ryggen. skyter fart inn i fremtiden, med langsomme hender, langt fra skuldrene, langt fra ryggradens midte.
Svaier som utslått gress, resignerer”
Fra SNØ og JEGER, NÅL og KNIV, Nordisk Partitur, FLUKT og FORVANDLING, KOREOGRAFISK POESI av Janne-Camilla Lyster, Tiden Forlag (2019)
Jeg startet arbeidet med å fokusere på skjelettets vekt i hele kroppen, men skjønte at bevegelsene trengte en avgrensing. Neste setning i partituret fokuserer på ryggen;
søker slektskap bak ryggen. Jeg avgrenset utforskingen til å jobbe med ryggen - å jobbe med tyngdekraftens innvirkning på ryggsøylen: å besøke skjelettet ved å slippe eller hente opp vekten med forskjellig kraft. Etter hvert ledet arbeidet med ryggsøylen og pusten meg inn i Graham-teknikkens contraction og release. Contraction er for meg gjenkjennelig som den kraften som griper kroppen når et menneske holder på å falle men prøver å holde seg oppe.
I dobbel betydning henter jeg slektskap bak ryggen; Grahamteknikkens kraft i ryggsøylen og løft fra underlaget. Arbeidet med contraction / release i ryggen ledet til at armene ble aktivert, og etterhvert kom fortvilelsen til uttrykk i en parallelt arbeid med rygg og armer: Hvor tungt drar ryggen opp, eller hva er vekten av armene, hvor oppgitt kan de falle, eller hvor forsiktig kan jeg la jeg vekten av en arm, eller hånd komme dit tyngdekraften gir den retning nedover. Deler av dette arbeidet er improvisasjon over disse bevegelses-prinsippene, slik at lyttingen til hvor vekten fører meg og dynamikken i det, ledet arbeidet. Jeg lar blikket åpne den kroppslige lyttingen for innspill utenfra.
Jeg skyter fart inn i fremtiden ved å hente kraften av en release fra gulvet og armenes drag ned og ut i ryggen, støttende bakfra, skyve meg framover i et akselererende løp gjennom rommet med armene ut til siden. Jeg gjentar dette, og etter en stund lar jeg akselerasjon og løping sakke opp med en følelse av resignasjon. Arbeidet med contraction og release er fortsatt gjeldende, men armene skal være langt fra ryggradens midte. Alt strekkes ut fra ryggen, men holdes også tilbake. Det blir et stort spenn i kroppen, trekkene blir langsomme. Den lange følelsen i strekket utover fra ryggsøylen og langsomheten gjør at jeg føler meg som utslått gress. Jeg svaier sakte både framover og bakover, men lar det ende bakover.