Jeg leser [skyggen spre sped] sammen med [løsne ømhet hvitt].
Jeg assosierer skyggen som noe som legger seg, som vekt i kroppen og rommet, mens løsne som noe som letter. 
Jeg starter å jobbe med å la vekten spre seg i kroppen, det kjennes riktig, men det blir så statisk og ender bare nedover.
Ingenting transformeres i rommet. Hvordan kan jeg og rommet dele tilstand?

det kommer plutselig til meg en dag. Jeg kan bruke blikket! Da løsner det og begynner å leve. Jeg kan ta det hvor jeg vil. Jeg forfølger vekten i kroppen og tekstens assosiasjoner med bilder av landskap og skygge – vekt og en flytende letthet i kroppen på samme tid

skyggen beveger seg fra nedover leggen og ut over foten, 
tett lett over gulvet, fra bak hælen til  utover  utover,
publikums ansikter,
partituret TID blander seg inn, en lavspent sommerhimmel,
rommet er lett, albuehullet, over ryggen,
vekten i løse knyttnever,
under de løftede beina som svinger i en bue,

det er bare å leke og følge med .... jeg kjenner det er riktig ... forskjellig tyngde og vekt får også følge tankene og hvordan skyggen kan ha forskjellig tetthet, tyngde og fornemmelse