“Noen ting bør være store, andre ting bør være små, en praksis som ligner et sybord av små skuffer og hulrom,
en rask sytråd som farer gjennom rommet, virvler i en uforutsigbar bane, nærmest flagrer,
men tråden er like presis selv om farten gjør den utydelig for øyet.”
Fra SNØ og JEGER, NÅL og KNIV, Nordisk Partitur, FLUKT og FORVANDLING, KOREOGRAFISK POESI
av Janne-Camilla Lyster, Tiden Forlag (2019)
Når jeg tidlig i lesingen synes jeg fant noen mer eller mindre tydelige indikasjoner på noe romlig, forfulgte jeg den ideen. Helt fra starten av prosessen mente jeg intuitivt at dette måtte være noe som faktisk skulle fare gjennom rommet i en uforutsigbar bane. I ettertid ser jeg at det har gitt kompositorisk mening for det som ble helheten i min adapsjon.
Det er en fysisk motsetning i denne teksten, som flere andre steder. Jeg skal virvle og nærmest flakse i uforutsigbare baner, men tråden skal være like presis selv om farten gjør den utydelig for øyet.
Rent metodisk løste jeg denne fysiske motsetningen ved å improvisere uforutsigbar virvelflaksing på kryss og tvers i rommet. Jeg lot trekk i armer og ben gjøre brå endringer i retning (første del av videoen). Jeg har videre valgt materiale fra video, innstudert det og øvd på presisjon og fart
(andre del av videoen).
Å improvisere en slik virvling i det faktiske sceniske forløpet, med de andre utøvernes ukjente bevegelige baner, tidsforløp eller handlinger, ville utgjort en fare, både for meg og de andre.
Jeg tenkte på den røde tråden som bilde på mange ting; den røde tråden som fare, altså jeg virvlende som en fare, der jeg tilsynelatende uforutsigbart fyker rundt. Men jeg er også den som holder tråden, trekker i trådene, som syr og binder ting sammen. Det å spre fare gjennom å være uforutsigbar er min måte, min praksis. Jeg er kanskje også fare for meg selv. Gulvet er mitt sybord og de forskjellige stoppene og pausene i virvlingen er der jeg kan forsvinne eller finne et sted å hvile, et sted for hemmeligheter, det bortgjemte.
Jeg har også forsøkt å være uforutsigbar i hvordan jeg har satt virvling og pauser sammen, på samme måte som man leter lengre i en skuff enn i en annen. I pausene gir jeg fokus til en skuff eller hulrom i kroppens fornemmelse, ved å titte opp i en håndflate, under fotsålen, mellom knærne, et så vidt merkbare voksende trekk mellom torso i contraction og underarmens form, eller ved å stoppe opp og tegne trådene og retningene i rommet.
Banene i rommet er nøye gjennomtenkt med tanke på variasjon i forhold til publikum på de 4 sidene. Ett sted farer jeg rett mot publikum på den ene siden, for så å snu meg innover mot de andre danserne, men jeg stopper ikke før jeg står framoverbøyd, avventende som en spinnende trådsnelle, med siden til publikum. Jeg ønsker at publikum skal lure på hva som skjer deretter, at det er som om jeg vurderer å ta dem med på et eller annet vis. Det neste deretter er at jeg lett “mister balansen”, inntar en ny posisjon på huk, der jeg lar publikum se med meg, over min rygg;
en oversikt over rommet, de andre utøverne og publikum på den andre siden.
Det er en fysisk motsetning i denne teksten, som flere andre steder. Jeg skal virvle og nærmest flakse i uforutsigbare baner, men tråden skal være like presis selv om farten gjør den utydelig for øyet.
Rent metodisk løste jeg denne fysiske motsetningen ved å improvisere uforutsigbar virvelflaksing på kryss og tvers i rommet. Jeg lot trekk i armer og ben gjøre brå endringer i retning (første del av videoen). Jeg har videre valgt materiale fra video, innstudert det og øvd på presisjon og fart
(andre del av videoen).
Å improvisere en slik virvling i det faktiske sceniske forløpet, med de andre utøvernes ukjente bevegelige baner, tidsforløp eller handlinger, ville utgjort en fare, både for meg og de andre.
Jeg tenkte på den røde tråden som bilde på mange ting; den røde tråden som fare, altså jeg virvlende som en fare, der jeg tilsynelatende uforutsigbart fyker rundt. Men jeg er også den som holder tråden, trekker i trådene, som syr og binder ting sammen. Det å spre fare gjennom å være uforutsigbar er min måte, min praksis. Jeg er kanskje også fare for meg selv. Gulvet er mitt sybord og de forskjellige stoppene og pausene i virvlingen er der jeg kan forsvinne eller finne et sted å hvile, et sted for hemmeligheter, det bortgjemte.
Jeg har også forsøkt å være uforutsigbar i hvordan jeg har satt virvling og pauser sammen, på samme måte som man leter lengre i en skuff enn i en annen. I pausene gir jeg fokus til en skuff eller hulrom i kroppens fornemmelse, ved å titte opp i en håndflate, under fotsålen, mellom knærne, et så vidt merkbare voksende trekk mellom torso i contraction og underarmens form, eller ved å stoppe opp og tegne trådene og retningene i rommet.
Banene i rommet er nøye gjennomtenkt med tanke på variasjon i forhold til publikum på de 4 sidene. Ett sted farer jeg rett mot publikum på den ene siden, for så å snu meg innover mot de andre danserne, men jeg stopper ikke før jeg står framoverbøyd, avventende som en spinnende trådsnelle, med siden til publikum. Jeg ønsker at publikum skal lure på hva som skjer deretter, at det er som om jeg vurderer å ta dem med på et eller annet vis. Det neste deretter er at jeg lett “mister balansen”, inntar en ny posisjon på huk, der jeg lar publikum se med meg, over min rygg;
en oversikt over rommet, de andre utøverne og publikum på den andre siden.
