I det jeg, i bevegelse, begynner å kjenne på teksten, oppstår det en slags lengsel.
Lengselen er samtidig en dragning mot det som umiddelbart genereres av teksten, men lengselen har også natur av noe som mangler, som om jeg i det dansende forstår at det er noe mer eller noe annet å finne i teksten– at kroppen kan ane teksten og «detaljenes» større sammenhenger, lag og kompleksitet
– som om kroppen samtidig både vet og ikke vet hva den kan finne gjennom teksten.

Kanskje er det i mellomrommet mellom tekstens åpenhet
og sanselige spesifisitet at lengselen initieres.

Denne lengselen er en viktig drivkraft og rettesnor i arbeidet.  
Deler av tekstene som har gitt sterkest «lengsel»,
er de som samtidig har gitt mest motstand og friksjon
i forhold til hva jeg allerede vet og kan.

Men ved å følge med åpenhet, denne lengselen, denne følelsen
av at noe som savnes samtidig som noe settes i gang,
er det som om, etter lag på lag av erfaringer og prøving,
blir igjen det som føles riktig.




















Da har teksten generert noe annet enn det
som er umiddelbart tilgjengelig for meg,
men samtidig er det fra meg. 
Det kjennes fint
– jeg har ikke danset slik før.

Partiturene åpner kroppen til meg selv på en annen måte

en ryggrad med ny fantasi


om