“Du lager sporene i alle lagene rundt deg, foran deg, under deg, over deg, bak deg,
du trenger ikke nå alle lagene for å sette sporene i dem,
sette tennene klørne øynene i dem. sporene ligner røyk.
du setter sporene i deg selv. setter øynene i deg.
tennene i deg, klørne bak deg.”


Fra SNØ og JEGER, NÅL og KNIV, Nordisk Partitur, FLUKT og FORVANDLING, KOREOGRAFISK POESI
av Janne-Camilla Lyster, Tiden Forlag (2019) 









Teksten har i min lesning noen romlige/fysiske “soft imperativer”; du lager sporene i alle lagene rundt, deg, over deg, bak deg. Teksten fortsetter: du trenger ikke nå alle lagene for å sette sporene i dem. Innledningsvis arbeider jeg derfor fysisk med å lage spor med kroppen eller øynene i forskjellige nivåer i rommet rundt, over og under meg. Spor er ofte tydelige tegn, men sporene ligner røyk, og røyk går i oppløsning, ved den minste berøring og bevegelse i luften. Teksten beskriver en handling av motsetninger; jeg lager sporene samtidig som de går i oppløsning. 


Beveger jeg rommet, eller beveger rommet meg? Jeg lager sporene samtidig som sporene lager meg. Fysisk omsetter jeg dette til at alle bevegelsene er sporene i lagene og sporene i kroppen. Jeg arbeider med de forskjellige lagene gjennom å bevege meg med utgangspunkt i isolerte deler av kroppen. Fordi kroppen er ett - alt er i kontakt og relasjon med noe annet - settes spor både enkeltsteder og i hele kroppen på en gang; siden av ryggen, skinnleggen, albuen, hoften, undersiden av fotsålen. Jaget i teksten, med intensitet og tempo i bevegelsene initiert med sentrerte kroppsdeler, medfører en del svingkraft i bevegelsene som jeg ikke prøver å stoppe, men heller lar flyte slik bevegelsene i røyk flyter, oppløser seg. På samme måte arbeider jeg med blikket for å sette spor i de lagene jeg ikke når med kroppen, enten retter jeg det tydelig i ett sted, eller lar det svømme, tett over brystet eller motsatt av kroppens retning og baner, slik at følelsen av oppløsning av røyksporene også er med.














om