Den afrikanske kvinnekroppens politiske betydning

av Grace Tabea Tenga


Om enn i litteratur, filosofi, kunst eller politikk, har den svarte diskursen vært dominert av tre hendelser; slavehold, kolonialisering eller apartheid. Til den dag i dag, begrenser disse hendelsene måten den svarte diskursen kan uttrykke seg på.
Dette sitatet av den kamerunske tenkeren Achille Mbembe, blant nåtidens fremste postkoloniale tenkerne, forfølger meg når jeg skriver denne teksten, forsvarer svartes borgerrettigheter eller forsøker å bryte fra et system som i bunn og grunn, vil bryte svarte mennesker som meg selv, ned. Svarthet og ikke minst kontinentet Afrika eksisterer nesten kun gjennom en undertrykkende linse i den vestlige fantasien. Når vi ser på kartet over Afrika, ser man bare de 54 land, hvorav mesteparten ble tegnet under Berlinkonferansen i 1884. De om lag 3000 afrikanske nasjonene som eksisterte før kolonitiden, er så å si usynliggjort i Vestens inndeling. For å få et innblikk i hva den afrikanske kvinnekroppen har blitt til i dag, er det viktig å vende blikket til tiden før vestlig undertrykkelse. Slik kan man få innblikk i hvordan den var ansett, hvordan den anses i vår samtid og hvilken utvikling som kan forventes, ved å ha fortid, nåtids og fremtidsperspektiv. Dette synet, har som Mbembe påpeker, vært til stede i kunsten og med tanke på dansens kroppslige element, hatt utrolig påvirkning på svart dans som helhet.
Berlinkonferansen var et møte mellom europeiske statsledere fra 1884 til 1885 som delte afrikanske kolonier mellom seg. De er opphavet til flesteparten av Afrikas grenser i dag. Kontinentet ble delt opp som med blyant og linjal, som er synlige i mange av Afrikas rette landegrenser. Man tok ikke hensyn til nasjonene og menneskene som bodde der.
Berlinkonferansen var et møte mellom europeiske statsledere fra 1884 til 1885 som delte afrikanske kolonier mellom seg. De er opphavet til flesteparten av Afrikas grenser i dag. Kontinentet ble delt opp som med blyant og linjal, som er synlige i mange av Afrikas rette landegrenser. Man tok ikke hensyn til nasjonene og menneskene som bodde der.



Før-koloniale Afrika

Til fare for å snakke om Afrika som et helhetlig kontinent, understrekes det at forskjellene i både kvinnesyn og kultur mer generelt varierte på tvers av region, nasjon, sosial status og spirituell praksis. Å fremheve noen eksempler, kan likevel gi noen viktige pekepinn. I det gamle Egypt, kunne kvinner på lik linje med menn eie land, ta ut skilsmisse og ha arbeid utenfor hjemmet. Ens rolle i samfunnet var mer bestemt av ens sosiale rang i samfunnet, enn kjønn. Dette forundret de gamle grekerne som besøkte landet, deriblant filosofen Herodotus, over hvor frigjorte egyptiske kvinner var i sammenligning med greske kvinner, som hadde langt færre rettigheter og hadde status som lignet mer et umyndiggjort barn enn fullverdig borger i bystaten Athen. I Vest-Afrika har førkoloniale kjønnsroller i nåtidens Nigeria, nemlig Yoruba- og Igbo-nasjonene, blitt studert av ulike kjønnsteoretikere. I sin tekst “Gender Conceptualizing” (2002) beskriver forsker Oyèrónkẹ́́ Oyewumi hvordan makten i familier ikke er fordelt etter kjønn, slik som patriarkalske systemer, men etter senioritet. Det vil si at familiens overhode kan være mann eller kvinne, posisjonen gis etter alder, ikke kjønn. Lignende funn finner man hos forsker Ifi Amadiume som så på Igbokulturen. Familiens overhode er her, også kjønnsløs og aldersbestemt. Enda en interessant detalj er at kvinner ansees som personifikasjonen av Idemili, gudinnen for kultur, mens menn ble ansett som uttrykk for det ville, gjennom naturguden Aho-bi-na-agu. Dette står i skarp kontrast til det vestlige synet på menn som rasjonelle og logiske kulturmennesker, og kvinner som emosjonelle naturbundne vesener.



“Gender Conceptualizing” (2002) og “The Invention of Women: Making an African Sense of Western Gender Discourses” (1997) by Oyèrónkẹ́́ Oyewumi
Klikk på bildet for å se fullstendig skjermdump av instagrampost. https://www.instagram.com/p/CHnmRBFg-YC/?igshid=qvuk5fj4zud5


“Showtime” for Sarah fra Sydspissen

Helt sør på kontinentet, som fokuset i denne teksten vil ligge hos, ble kvinnekroppen konseptualisert på ulike måter. Fra Himbafolket i Namibia, kjent for å male huden rød med oker, til Khoikhoifolkene i Sør-Afrika, gikk kvinner fra disse urfolkene med bar overkropp. Bryster ble forstått utelukkende gjennom deres anatomiske funksjon, amming. Det var først i det  koloniale møtet mellom afrikanere og europeere, at kvinners bryster ble seksualiserte. Dette fikk drastiske negative konsekvenser for de lokale kvinnens originale posisjon i lokalsamfunnene, endret seg under kolonitiden. For det første, brakte europeerne med seg kristendommen, som kastet et moralistisk blikk på de lokale beboerne. Siden korstogene har kristendommen blitt brukt som politisk verktøy for å undertrykke folk fra det globale sør. De bare overkroppene til kvinner i det sørlige Afrika, ble seksualisert gjennom den vestlige, kristne linsen. Dette ble tolket som uttrykk for afrikaneres ville og utemmede seksualitet.
Twirling at the Himba Ondjongo Dance, Namibia, Foto: Nomadic by Nature
Twirling at the Himba Ondjongo Dance, Namibia, Foto: Nomadic by Nature
Hottentot Venus

Sarah Bartmann (1789-1815) regnes kanskje som kroneksempelet på vestlig eksotifisering av afrikanske kvinner. Denne kvinnen tilhørte Khoikhoifolket i Sør-Afrika. Hun ble slavebundet og tvunget til London og Paris for å utstilles i freakshows, for sin angivelige store rumpe, ofte med bar overkropp og bare et lite tøystykke foran kjønnsorganet sitt. Ofte ble hun plassert i et bur sammen med en neshornunge. Hun vakte stor fascinasjon i Europa, showene hun var del av var kjempepopulære og det ble tegnet en rekke karikaturer av henne.  Hun fikk kallenavnet “Hottentot Venus”, en nedsettende omtale om sørafrikanske urfolk. Datidens forskere var interessert i å studere hennes kropp for å underbygge deres raseteorier, og ved hennes død ble hennes kropp partert og forsket på i det franske Naturhistoriske Museet, ifølge sørafrikanske forsker Dr. Yvette Abrahams.

Afrikaneres “ville” seksualitet skapte en reell frykt hos britiske settlere i Rhodesia og Kappkolonien, henholdsvis nåtidens Zimbabwe og Sør-Afrika. Denne svarte frykten som man kalte det, førte til at man innførte en rekke sedelighetslover i begge landene, som forbød afrikanske menn å ha sex med europeiske kvinner (Martens, 2003, p. 24). Uavhengig av samtykke, var “raseblanding” mellom svarte menn og hvite kvinner for voldtekt å regne. Lovene beskyttet derimot ikke afrikanske kvinner mot europeiske menn, for afrikanske kvinner ble betraktet som umulige å voldta, fordi de var så seksuelt fristilt. Afrikanske kvinner var rettsløse, og ble utsatt for flere seksuelle overgrep av hvite menn, som hvite menn ikke kunne straffeforfølges for. Denne hvite faren var langt mer dokumentert, det var for eksempel vidkjent at hvite bønder krevde at deres undersåtter ga dem sine døtre for seksuell utnyttelse, ellers fikk de sparken. (Pape, 1990, p. 713) Britiske butikkeiere var så kjent for seksuell utnyttelse av svarte kvinner, at bare de uten en forhistorie med seksuelle overgrep kunne få butikklisens (Pape, 1990, p. 713-714). John Thornett er en britisk mann i Zimbabwe som ble stilt til retten for voldtekt av flere svarte jenter, men ble frikjent til tross for vitner imot ham. (Pape, 1990, p. 713). 

Holdningen til seksuell vold av svarte kvinner i Sør-Afrika har skremmende paralleller til konseptualiseringen av svarte kvinner den dag i dag. I boka “Norske seksualiteter” (2009)  beskriver Åse Røthing hvordan nigerianske sexarbeidere i norsk media, ble beskrevet som “aggressive”, “ville” og “innpåslitne” ovenfor “familiefedrene som bare ville vandre i Karl Johan i fred”. Røthing beskriver hvordan maktdynamikken snus på hodet i denne situasjonen - kvinnene sees ikke på som ofre for fattigdom og menneskehandel og kundene blir heller ikke ansett som personer som kynisk utnytter kvinnenes sårbare posisjon. Her blir hvite menn “ofrene” for svarte kvinners “seksuelle aggresjon”. Igjen ilegger man svarte kvinner selv skylden for sin egen undertrykkelse og utnyttelse, og frifinner de som utsetter dem for det. Avstanden fra apartheiddomstoler til moderne norsk virkeligheten, er kortere enn vi skulle ønske den. 


Sara Sartjie Bartmann, Foto: British Museum, SCIENCE PHOTO LIBRARY

Dans

Fra samarbeid til seksualisering

Så, hva har alt dette å si for afrikanske kvinnelige dansere? I førkolonial tid, kunne danser ha en rekke betydninger. En dans kunne være en del av et rituale, feiring, sorgprosess eller overgangsriter. Kjennetegnet var at dansen var gjort av og i fellesskap. Skille mellom utøver og publikum var ikke så tydelig, da det ble gjort sammen. Derimot ved det koloniale møtet, ble det tydelig at svarte kvinnelige dansere skulle sees av et publikum som ikke lignet dem selv, og det skapte mer avstand mellom utøver og publikum enn de ble forbundet sammen. Dansen gikk fra å være en utveksling mellom likestilte til en skjev maktdynamikk, hvor den svarte danseren skulle underholde et hovedsakelig hvitt publikum. Ofte måtte danseren spille på eksotifiserte og seksualiserte framstillinger av svarthet for å få gjennomslag - det gjelder menneskehandelsofre som overnevnte Sarah Bartmann til mer moderne eksempler som Josephine Baker (1906-1975), som fikk gjennombrudd med sin dans med det berømte bananskjørtet og bare overkropp. Denne linsen preger svarte kvinnelige dansere idag - som for eksempel de samtlige kvinnene i Tabanka som har opplevd å bli seksuelt trakassert og spurt hvor mye de koster i Oslos gater.

Andre konsekvenser var at verdinøytrale elementer av dansen som hoftebevegelser og bar overkropp, ble seksualisert ved det koloniale møtet. Det gjorde at for eksempel sirkulære hoftebevegelser som wines, som i mange afrikanske kulturer representerer vitalitet og livskraft, ble brukt som uttrykk for afrikaneres iboende ville utemmede seksualitet. Dette undergravde menneskeverdet, og la afrikanere på et primitiv lag som mer underdanig og seksuelt aggressiv.

Noen forskere argumenterer for at afrikanere var mennesker som ikke hadde kommet like langt i evolusjonen som europeere, som forsker Henry Drummond sa “They are what we were once; possibly they can become what we are now”. Dette utsagnet fryser afrikanske kvinner og deres dans i tid og tradisjon som noe som ikke er i stadig evolusjon. Dette reflekteres igjen i måten afrikansk dans omtales på i dag. For eksempel blir dansen sabaar fra Senegal og Gambia, som har blitt nedarvet og utviklet blant senegambiske kvinner i flere generasjoner, fordummet ved slike utsagn. Danseformene sees  ikke på som en intelligent sjanger som stiller formidable krav til kropps- og sinnsbeherskelse, men som et uttrykk for afrikaneres iboende primitivitet. Teknikken som kreves blir begrunnet med naturargumenter. Afrikansk-estetiske danseres ferdigheter skyldes omfattende praksis og innstudering, ikke biologi.

Denne gjennomgangen rører ved noen sentrale øyeblikk i den afrikanske kvinnekroppens historie, fra storhetstider som utallige afrikanske sivilisasjoner til nedgangstider som apartheid, kolonialisme og slavehold. Historien gjennomsyrer nåtidens virkelighet. Gjennom å pakke den til tider vonde historien ut og ved å ta et reelt oppgjør vil afrikanske kvinner og særlig afrikanske kvinnelige dansere, fristilles fra begrensningene den kombinerte rasismen og sexismen vi møter. Dette var forhåpentligvis et bidrag i denne prosessen.


Josephine Baker (1906-1975)


Sabaar dans fra Senegal og Gambia

 

Referanseliste:

Amadiume, I. (1997). Reinventing Africa: Matriarchy, Religion & Culture. New York. Amadiume, I. (1987). Male daughters, female husbands: Gender and sex in an African society. London: Zed Books.

Gender Conceptualizing
(2002) og The Invention of Women: Making an African Sense of Western Gender Discourses (1997) by Oyewumi
https://www.instagram.com/p/CHnmRBFg-YC/?igshid=qvuk5fj4zud5

Khalil, R., Moustafa, A. A., Moftah, M. Z., & Karim, A. A. (2017). How Knowledge of Ancient Egyptian Women Can Influence Today's Gender Role: Does History Matter in Gender Psychology? Frontiers in psychology, 7, 2053.
https://doi.org/10.3389/fpsyg.2016.02053





Martens, J. (2003). ‘Polygamy, Sexual Danger, and the Creation of Vagrancy Legislation in Colonial Natal’. Journal of Imperial and Commonwealth History. (31) 3

Mbembe, Achille (2017) Critique of Black Reason. Duke University Press.
https://criticaltheory.berkeley.edu/wp-content/uploads/2019/09/achille-mbembe-critique-of-black-reason.pdf

Pape, J. (1999) “Black and White: The perils of sex in colonial Zimbabwe”. Journal of Southern African Studies. (16) 4

Scelza, B.A. Female Mobility and Postmarital Kin Access in a Patrilocal Society. Hum Nat 22, 377–393 (2011).
https://link.springer.com/article/10.1007/s12110-011-9125

Den afrikanske kvinnekroppens politiske bedtydning
   digital samtale
 



Med utgangspunkt i Grace Tabea Tengas tekst “Den afrikanske kvinnekroppens politiske betydning” ble det i regi av Montebelosemniarene 2021 arrangert en åpent digital samtale onsdag den 28. april.
Til ledelse av samtalen hadde Grace invitert visuell kunstner og kurator Nicole Rafiki.

Teksten «pakker» ut den sosiopolitiske konteksten for afrikanske kvinner og hva det har å si for afrikanske kvinnelige dansere. Grace sier selv at teksten er en bred innføring og skraper på overflaten av dette omfattende emnet, som derfor videre ble diskutert og “åpnet” i den digitale samtalen.

Her er opptak av den digiale samalen for de som ikke fikk med seg den. Opptaket blir liggende ute digitalt til 1. august.
Digital samtale.




Grace Tabea Tenga (f. 1994-) er psykologistudent, afrikansk-estetisk danser i Tabanka, aktivist, skribent og kunstkritiker. Hun skriver for en rekke tidsskrifter, deriblant Klassekampen, Shakespearetidsskriftet, Scenekunst.no, Periskop.no, Ballade.no og mer. I 2019 var hun på utveksling til Universitetet i Cape Town, Sør-Afrika, og har tidligere studert Tverrfaglige Kjønnsstudier ved Universitetet i Oslo. Grace er arrangementsansvarlig for fagprogrammet til African Students Association (mest kjent for å organisasjon av Black Lives Matter demonstrasjonene etter mordet på George Floyd) og sitter i styret til FRI (Foreningen for kjønn- og seksualitetsmangfold) Oslo og Viken. Disse erfaringene bidrar til hennes interseksjonelle blikk på kunst- og samfunnsspørsmål.


Grace Tabea Tenga, foto: Thato Thenda
Nicole Rafiki er kunstner og kurator med base i Oslo og Johannesburg (SA). Hun bruker tekstil, tekst og fotografi for å utfordre den stereotype skildringen av rom, kontekster og menneskene som er berørt av konfliktrelatert Global Migrasjon. Rafikis konseptuelle fotografier bruker symbolikk som et verktøy for å skape dialog og engasjement rundt temaer som kjønn, identitet og sosial konstruksjon/dekonstruksjon. I 2021 stiller hun ut blant annet på Østlandlandsutstillingen.
︎︎︎msrafiki.com



Nicole Rafiki, selvportrett





om